Gjennomtenkt

Hvem skulle tro at avisene bokstavelig talt skulle få formidle agurknyheter nå rett før sommerferien? Dødsagurker har blitt et eget begrep, men likevel føler jeg at jeg har hørt det før. Alltid er det ett eller annet som er farlig, og for å sikre seg at alle vet at man i en periode kun bør stirre mistenksomt på agurkene i grønnsaksdisken i tilfelle de spretter ut av disken og prøver å kvele deg (pass deg, det står allerede en bak deg!), har BA og alle andre passet på å opplyse oss rikelig om denne nye faren som til en hver tid kan ligge på lur bak salatbladene på restauranttallerkenen din (tenk om de har importert agurker fra Tyskland!).

Jeg bare ber alle instendig: Ikke kødd med mangoene mine! La de være i fred, og vær så snill å ikke tilføre tilsetningsstoffer som viser seg å inneholde spor av maursyre eller lignende, det ville vært en tragedie. I mellomtiden venter jeg spent på artikler om laks på størrelse med en hval observert et sted i vårt langstrakte land, store oppslag med fremsiden fylt av informasjon om hvilken solkrem som er best, hvilken iskrem som er sunnest, og jevnlige oppdateringer om at "nå kommer solen" eller "I sommer kommer det til å hagle, full debatt om klimaendringene" og så videre og så videre.

er over helt til neste år. Jorden gikk ikke under, agurker har blitt farlige, og kjendisnyheter preger fortsatt toppen av de landsdekkende avisene. Med andre ord er ingenting forandret. Ikke drastisk, i hvert fall. Verden går alltid videre, og tiden står ikke stille, selv om tid egentlig ikke eksisterer.

Jeg tenkte ikke videre over hva jeg skulle gjøre de siste dagene før verdens ende; det må jo være litt slitsomt for de som er med i ulike sekter der dommedag blir spådd på lik linje med bevegelige helligdager (eller blir det de faste som beveger seg, alt etter som man snakker om dato eller ukedager?). Hva om man har vokst opp i et samfunn der dommedag blir spådd jevnlig? Det må jo til slutt få en slags ulv ulv-effekt. Så jeg antar at denne gruppen hadde uansett ikke vært godt nok forberedt dersom det virkelig var tilfelle at "denne gangen går virkelig jorden under". Det må være en trist tilværelse, eller kanskje man heller setter mer pris på de dagene man får? Det er vel litt opp til hver enkelt hva man gjør det til. 

Idéen om å ta litt bedre vare på seg selv og hver enkelt dag er uansett ikke dumt, så kanskje det er på tide å faktisk feire at de tok feil; at verden ikke gikk under den 12. mai. Neste milepæl er 21. desember 2012. Og når vi våkner opp torsdag den 13. desember, våkner vi nok til en ny profeti. Bare litt synd at 13. desember 2012 er en fredag,for det hadde passet litt mer med ironien i hele greiene. 

Den første Hangover-filmen var hysterisk morsom, så jeg gledet meg til oppfølgeren, og spesielt siden den tar sted i Thailand. Helt thai-følelse fikk jeg egentlig ikke, men jeg hadde ikke lagt meg helt på "høye forventinger"-nivået uansett, siden det er en oppfølger. Litt tammere på humorbasisen enn den første etter min mening, men dog en del overraskende episoder. Absolutt en film man er 100% til stede i, for de klarte å fange hele oppmerksomheten min fra start til slutt.

Anbefaler ikke noen av hangover-filmene dagen derpå, siden selve filmen gir deg den følelsen gratis uten alkohol i kroppen. Hadde lett blitt en slags dobbel hangover, noe jeg er litt usikker på hvordan føles.(Tror ikke jeg vil teste det ut heller.)

De klarte å vise litt av Bangkoks vrimlende uteliv, og scenene fra Krabi viste nøyaktig hvor fantastisk landskapet på vestkysten brer seg utover med høye kalksteinklipper og krystallklart, blågrønt hav så langt man ser. Det eneste som plaget meg var at det er mulig å kjøre med speedbåt fra Bangkok til Krabi på noen timer slik de gjøri filmen, men så sier de heller ikke eksplisitt at de faktisk er i Krabi. Og hvor ble Khaosan Road av? Burde absolutt vært med :)

Totalt sett endte jeg opp med å lengte enda mer tilbake til sørøst-asia, så det er nok på tide å begynne å planlegge neste tur, selv om jeg ikke har noen intensjoner om å gå på fylla til de grader i Bangkok som i filmen. Skal ikke se bort fra at jeg kunne ha våknet opp med en tatovering jeg ikke var helt med på, men tror nok jeg skulle klart å holde meg borte fra ansiktet :) 

Om man skal klage på Skyss eller Tide, er det mye å velge i, men det som plager meg mest for tiden, er en mindre detalj...

Det begynte med at den fremste seteraden der man kommer inn i busen var erstattet av ett enslig sete, vendt innover mot midtgangen. Deretter fant man visst ut at bussene skulle være lavere, og det ble laget noen opphøyninger inne i bussen over hjulene, slik at man ikke kunne ha seter der hjulene var, men de var erstattet med bagasjeplass (de som tar buss ofte vet hva jeg mener). Nå har noen lekt stolleken for alvor, og man har fått "sittegrupper" på fire og fire, der to seterader er vendt mot hverandre. Hvor vanskelig er det å forstå at dette ikke lar seg gjøre i Norge?

Nordmenn flest vil ikke ha kontakt med fremmede på fritiden, og ønsker ikke å se andre passasjerer i øynene når man sitter på bussen. Konseptet med sittegrupper i bussen fungerer antageligvis bra i andre land, der man gjerne er litt mer sosial... I noen deler av Afrika vil en påstigende passasjer sette seg ved siden av den ene andre passasjeren i bussen dersom det ikke er flere på bussen. I Norge flytter man seg til et dobbeltsete som blir ledig så fort som mulig dersom man sitter ved siden av noen andre.

Er det en skjult agenda fra busselskapene sin side å få oss til å bli mer sosiale? Kanskje dette kan tvinge oss til å se hverandre mer i øynene, og kanskje til og med etter hvert føre en samtale med en fremmed? Jeg har selv merket at det har blitt litt vanskeligere å se fremover etter at de nye bussetene kom; denne vage formen for fremmedfrykt er tydeligvis noe som er godt plantet.

Det er ikke er noen logisk grunn til at setene skal stå slik de gjør nå, og dette plager meg. Det er ubehagelig å sitte mot kjøreretningen; for de av oss som har litt dårligere balanse enn andre (les: lett for å bli bilsyk), hjelper det ikke å føle at man hele tiden kjører bort fra noe. Setene hadde ikke tatt opp mer plass om de hadde vendt det jeg mener er riktig vei. Ja - dette er samme opplegget som på undergrunnen eller et tog eller lignende, men som regel sitter man ikke like lenge på undergrunnen? Føler også at det er litt bedre plass på T-banen i Oslo enn på Tide sine busser (dog - setene er mindre).

Om det ikke er en god forklaring på endringene - hva blir da det neste? Én rekke med seter i midten av bussen, mens resten er ståplasser? Seter vendt ut mot vinduene? Kun seter som ligner kinoseter, slik at det er plass til 15 barnevogner i én buss? Krysser fingrene for at denne utviklingen rundt busseter snart er i regress, og at man går tilbake til den gode, gamle, praktiske løsningen med to og to seter på rekke og rad, fra bakerst til fremst. Det eneste jeg ønsker er å kunne halvsove i fred og ro vendt riktig vei, uten å måtte komme til bevissthet igjen og stirre en noen i øynene.

Jeg har flere ganger opplevd å bli spurt om å se etter bagasje for fremmede mens de bare skal bort i butikken/på toalettet eller lignende. Får heller ta det som et kompliment at jeg ser ut som jeg er til å stole på. Hele situasjonen er derimot litt rar om man tenker over det:

Man er redd for at en fremmed person skal stjele kofferten sin, og spør derfor om en fremmed person kan se etter den.

Dette blir egentlig en selvmotsigelse, men det finnes jo ulike typer "fremmede", og de fleste klarer å se om en person er halvveis til å stole på eller ikke. (Man ber ikke en uflidd mann med skitne klær om å passe vesken sin...) Derimot - det må jo være noen som har brent seg på dette en eller annen gang?

Etter å ha tilbragt tre timer sammen med et par venninner i går, kom jeg på at jeg måtte gratulere de med dagen. De hadde visstnok glemt det selv også, men vi var alle overrasket over at vi ikke ennå hadde mottatt en eller annen kvinnedag-kjedemelding, så vi mekket en hver og sendte til hverandre. Noe måtte vi jo gjøre for å markere dagen? Heldigvis dukket det opp noe bedre, som jeg tror kan utvikle seg til en tradisjon. Det er rart hvor tilfeldig man noen ganger ender opp i ulike situasjoner. Vi satt på Kvarteret og delte et stykke sjokoladekake, så kom det en fyr med en flyer om et foredrag som startet om ti minutter. Dermed endte vi opp på et foredrag om kvinner i trafficking på kvinnedagen.

Jeg liker å få litt nye perspektiver, og å lære mer om emner jeg ikke vet så mye om - særlig når det er emner av betydning, som trafficking og prostitusjon. I går lærte vi mer om Prosjekt Athena og EXIT, som er igangsatt av henholdsvis Røde Kors og Politiet. Å se at det finnes engasjerte personer som jobber for å bekjempe menneskehandel, hjelper litt. Men man føler likevel at man burde gjort noe selv. Det er på tide å finne noe å gjøre for å bidra litt til samfunnet, og for å lage noen hull i den gigantiske boblen av tilsvarende økonomisk frihet og problemer som i realiteten ikke er problemer, som fører til at man har utviklet de største skylappene for andres problemer. 

Kvinnene bak Prosjekt Athena jobber fortrinnsvis med kvinner i prostitusjon i Bergen, og de fleste er fra Nigeria. Prosjektet har gått fra å gi kvinnene norskopplæring til å bli en mer en-til-en veiledning. Det er viktig å bli minnet på at situasjoner som dette oppstår i Norge også, og å se at noe kan gjøres for å redusere omfanget. Politiet viste oss litt om hvordan de arbeider med dette, og hvor vanskelig det kan være å komme helt til bunns og nå den opprinnelige bakmannen. 

Anbefaler alle å engasjere seg litt ekstra på dager som dette - om man har øynene åpne, kan man nok finne relevante foredrag hver dag den 8. mars. Neste år går jeg inn for å delta på noe som engasjerer meg med litt mer vilje enn tilfeldighet i forhold i år :)